Tilbake til forsiden

 

 

 

 

Norske strømkunder

subsidierer global storkapital

med milliarder av kroner.

 

 

 

Sertifikatene fra helvete

(Illustrasjonsfoto, Creative commons)

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
9. juni 2019

Stadig flere oppdager at gjenværende norsk natur er i ferd med å bli nedluset av monsterturbiner. Det er dyr, ustabil og lite kraft, og det er ikke bruk for den i Norge. Vi har overskudd av vannkraft. Protestene øker over hele landet.

Men som vanlig er folket på hæla. Løpet som har ført fram til den verste naturvandalismen i landets historie, ble lagt allerede da energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) sørget for at Norge ble meldt inn i det svenske elsertifikatmarkedet fra 1. januar 2012. Det er en del av EUs første fornybardirektiv.

Det var grønt skifte og fornybar kraft, må vite. Dette var Sps og SVs baby i den såkalte rødgrønne regjeringen. Det skal sies til statsminister Jens Stoltenbergs forsvar at han var skeptisk, men han prioriterte statsministertaburetten, som springbrett for sin videre karriere.

I årene som har gått, er saken blitt et skoleeksempel på hvordan den norske dypstaten fungerer. Ingen har rørt ved monsteret. I dag løper Frps energiministre rundt som lydige skolegutter og forsvarer en avtale som er så dårlig for Norge at den egentlig hører hjemme i en riksrett.

Men hvem skal åpne riksrett - de medskyldige? Slik fungerer konsensus. Vi har gitt opp. Misbruk av offentlige midler i inn- og utland er blitt en del av dagens (u)orden.

En utrolig bestemmelse i avtalen er at hvert land skal betale like mye, uansett hvor kraften bygges ut. Av siste statusrapport fra NVE framgår at målet på 28,4 TWh ved utgangen av 2020 praktisk talt allerede er nådd. 19,9 TWh er bygget ut i Sverige og bare 8,3 TWh i Norge.

Med en snittpris på 16 øre pr. KWh er det allerede klart at norske kraftkunder kommer til å subsidiere svenskene med mange milliarder kroner i åra som kommer. Som kunder er vi også pålagt å betale to tredeler av kostnadene for nettutbyggingen.

Videre skriver NVE at over 23 TWh er under bygging pr. april i år, av dette snaut 13 TWh i Sverige og 9,5 TWh i Norge. Det synes å ha blitt et kappløp som er kommet ut av kontroll. Selvsagt vil svenskene ha ut mest mulig av norske kraftkunder.

Finansieringen skjer ved at alle kraftselskap i Norge er pålagt å kjøpe sertifikater tilsvarende en viss andel av sitt strømsalg. Andelen har økt kraftig, og vil fortsette å øke. Den var på rundt 5 prosent i 2013, økte til 15 prosent i fjor, og vil nå toppen, 20 prosent, i 2021. Etter tre år begynner den sakte å synke ned mot null i 2035.

Utgiftene videreføres til kundene. I fjor høst økte påslaget på hver enkelts strømregning fra 3,4 til 4,4 øre pr. KWh, eller med 30 prosent. Den utgjør dermed ca. 10 prosent av selve kraftpriskomponenten på strømregningen, som også består av andre offentlige avgifter og nettavgift.

For å usynliggjøres, er elsertifikatavgiften bevisst bakt inn i selve kraftprisen.

De fleste vindindustrianlegg i Norge eies av utlendinger. Milliardene i kraftsubsidier som vi betaler inn til anlegg på norsk jord gir null innflytelse. De går bare rett i lomma på eierne, uten at vi får noe som helst igjen for dem.

Det er lenge siden demokratiet fungerte i Norge.