Tilbake til forsiden

 

 

 

 

Bør vi forby trapper, fordi
det hender at folk detter og slår seg
fordervet
i dem?

 En sivilisasjonskamp

 

Denne grafen, utviklet av Euan Mearns/Energy Matters,
sier det som er verdt å vite om sammenhengen mellom verdens
folketall, vår sivilisasjon og bruken av olje, kull og gass.

 

 

 

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
20. mars 2018

 

Verdens folketall har i løpet av 180 år økt fra 1 milliard til dagens 7,5 milliarder (2018). Forutsetningen for dette har vært en tilsvarende økning i bruken av lagerenergi. Olje, kull og gass.

Denne sammenhengen er klokkeklar og entydig. I samme periode har sivilisasjonen gjort fantastiske framsteg når det gjelder levealder, levestandard, materielle kår og sosial sikkerhet for store deler av menneskeheten. Forskning, moderne helsevesen, utdanning, kommunikasjoner - alt er fundert på økt bruk av billig lagerenergi.

Alle begriper at kurvene over ikke kan fortsette å peke oppover i det uendelige. Det er når forekomstene av lagerenergi begynner å flate ut og synke at menneskeheten er i trøbbel for alvor. Uten lagerenergi, vil kanskje 70-80 prosent av dagens befolkning måtte bukke under, som følge av sosialt sammenbrudd, sult, krig og epidemier.

Peak Oil vil være peak alt. Det er dette vi burde forberede oss på, bl.a. ved å diskutere befolkningspolitikk. Men disse framtidsutsiktene er tabu.

I stedet opplever vi det absurde at en skjermet maktelite ikke kan komme dit fort nok. Men for dem er det et grønt framtidsparadis. Uten helt å skjønne det, er denne makteliten i ferd med å tvinge verden tilbake til tidligere produksjonsstadier.

Energien som holder liv i oss, utpekes til en fiende som må bekjempes.

Den billige og effektive energien avgiftsbelegges og forsøkes presset ut til fordel for dyr og ustabil energi fra vind og sol. Disse "alternative" energisystemene har så lav netto energiavkastning at de knapt nok vil kunne reprodusere seg sjøl, for ikke å snakke om å holde i gang et utviklet samfunn. Ved og vind er middelalder.

Narrativet bygges opp ved hjelp av eksternalitet, et samfunnsøkonomisk begrep som betegner gevinster eller kostnader ved produksjon eller konsum som aktørene ikke blir godskrevet eller belastet for, og derfor ikke tar hensyn til. Klimakvoter er et eksempel på at det kreves inn betaling for "eksterne" kostnader.

Når det gjelder lagerenergien blir eksternalitetene drevet ut i det absurde. Det kommer særlig til uttrykk i klimaaktivismen. At tilværelsen til 80 prosent av menneskeheten avhenger av denne energien avfeies. I stedet settes en absurd, ubekreftet påstand om at verden holder på å gå under av menneskeskapt oppvarming.

Utviklingen begynner å ta karakter av massepsykose. I oljelandet Norge går nå f. eks. Norges Bank inn for at oljefondet ikke skal eie oljeaksjer. Verdensbanken slutter å finansiere olje- og gassprosjekter. Statoil vil forandre navn til Equinor.

Et lokalt eksempel på eksternalismen som ideologi finner vi i Oslo byråds etter hvert fundamentalistiske kamp mot bilen. Oslo-lufta har knapt nok vært reinere enn den er i dag. Men stadig strengere grenseverdier og målestasjoner plassert tett ved større gjennomfartsårer gjør det mulig å skape inntrykk av det motsatte.

I Oslo som ellers i landet har levealderen økt med 10-12 år siden 1970-tallet. Dette er bilismens glansperiode. Bilen er blitt viktig i folks hverdag. Byrådet argumenterer likevel med at 184 av byens innbyggere årlig dør for tidlig av luftvegssykdommer. Et fullstendig teoretisk tall uten dekning i virkeligheten. Fake forskning.

En annen undersøkelse kommer til at seks personer årlig dør for tidlig i hele Norge pga. utslipp fra dieselbiler. Hele problemstillingen blir dermed absurd.

Det hender at folk ramler i trapper og slår seg fordervet og enda til ihjel. Ennå har ingen kommet på den "geniale" idé å forby trapper. Løsningen er å bedre sikkerheten. Men et økende antall selvskadende utopister kan godt tenke seg å forby den energien som vi lever av.

Følg oljekrisa på Facebook