Tilbake til forsiden

 

 

 

 

Mange engasjerer

seg i klimaspørsmålene,

og det er bra.

 

 

 

Hva er karbondioksid?

(Creative commons).

 

 

Av Steinar Åge Brenden
Publisert
26. mai 2019

 

Mange engasjerer seg i klimaspørsmålene, og bra er det. Sjøl om det er alarmistene som kommer mest til orde i debatten. Klimadebatten bør ha en vitenskapelig tilnærming der alle forhold av betydning belyses og diskuteres.     

Fokus er på karbondioksid eller CO2, det som tilføres atmosfæren ved menneskelig aktivitet. Dette kalles antropogene utslipp. Slikt CO2 tilføres ved brenning av kull, olje og gass og ved avskoging. Sementproduksjon tilfører også litt.

Dette er det menneskeskapte. Og det utgjør om lag 4 pst. av totalt utslipp av CO2. Naturen sjøl står for de største bidraget av CO2 til atmosfæren. Det utgjør opptil 96 pst. Dette kommer fra hav og innsjøer, vulkaner, fra alle levende organismers ånding, fra jord og fra forråtnelse av organisk stoff.

Som vi ser er det meste av utslippene naturlige, det antropogene utgjør lite, om lag 1/25 av det totale. La oss være varsomme og tilføye at utregningene er vanskelige, det er usikkerhet knytta til talla, men de gir nok en god pekepinn. 

Noen kaller CO2 for «livets gass». Det kan komme av flere ting. Den er et gjødningsstoff, som ved passe tilførsel fører til bedre plantevekst. Dessuten inngår den som viktig komponent i fotosyntesen. Fotosyntesen gjør at planter og trær kan vokse, og den skaffer oksygen så vi kan puste. Den binder CO2 som frigjøres igjen når plantene råtner.

CO2 er med å gir Jorda en temperatur som begunstiger liv. Det vil si temperatur slik at vann kan finnes i flytende form. Atmosfærens innhold av CO2 har økt fra 0.03 pst. til om lag 0.04 pst. i løpet av de siste 50 år.

Havet har høy varmekapasitet, dvs. holder lenge på varmen. Bergarter og jord har lavere varmekapasitet. Dette gjør at temperaturen over og ved havet svinger mindre enn innover kontinenta. Dette gjeld på årsbasis så vel som døgnbasis.

Vi snakker om maritimt kontra kontinentalt klima. Verdenshavene er på denne måten en regulator for temperaturen på Jorda. Havet gir liv.

Vi har en naturlov, «Henrys lov», oppkalt etter William Henry (1775-1836), en britisk kjemiker. Den forteller at det eksisterer dynamisk jamvekt mellom hav og atmosfære med hensyn på CO2.

CO2-molekyler utveksles hele tiden begge veger, fra hav til luft og omvendt. Ved temperatur på 25°C kan havet holde på 50 ganger mer CO2 enn luft. Varmt hav slipper ut CO2, mens kaldt hav absorberer CO2.

Havene fungerer slik som en buffer, de kan ta opp mye CO2. Dessuten kan CO2 avsettes i sedimentære bergarter på havbunnen, som kalkstein, kritt og marmor (herda kalkstein). I bergartene vil CO2 sjølsagt bli lagra lengre.  

Professor Brian Mason (USA) skriver i ei lærebok i geokjemi fra 1966: «Det er tydelig at havet som kontrollerer mengden av CO2 i lufta, spiller en vital rolle i å holde forholdene egnet for organisk liv på Jorda.»

CO2 inngår i et større kretsløp i naturen, karbonets kretsløp. Alt liv er karbonbasert. Omkring 98 pst. av CO2-molekylene har en oppholdstid i atmosfæren på 4 år eller mindre.

Noen hevder at Jorda er inne i en alvorlig klimakrise. Dette krever handling, det haster osv. Hele samfunnet må omstilles. Norske olje- og gasskraner må skrus igjen. Det er de samme kraner som den norske velferdsmodellen er tuftet på.

Den norske markedsandelen utgjør 2 pst. (1/50) av verdensproduksjonen. Denne andelen vil overtas av andre aktører hvis Norge går ut.

Er det antropogent CO2 som betyr mest for Jordas temperatur? Eller er Sola, vanndampen og skyene av større betydning? La oss i alle fall få lov til å stille spørsmålet.