Tilbake til forsiden

 

 

 

 

Det skulle

bli flaggskipet for global,

praktisk klimapolitikk.

 

 

 

Klimafondets kollaps


(Creative Commons)

 

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
18. desember 2018

Det skulle bli flaggskipet for global klimapolitikk. Verdens største klimafond, FNs Green Climate Fund, ble opprettet i 2010. På FNs klimamøte i Paris 2015 ble det lovet at vesten skulle gi 100 mrd. dollar årlig, over 800 mrd. kroner, til mottakere i fortrinnsvis Asia, Afrika og Sør-Amerika. GCF skulle være hovedaktør.

Med Donald Trump som president trakk USA seg ut. De skulle ha tatt halvparten av regningen. Bunnen falt ut av hele greia. Det endte i et salig rot, og med en tilnærmet nedsmelting på det siste styremøtet i sommer, noen måneder før klimamøtet i Katowice. Direktøren gikk, og styret var ute av stand til å godkjenne prosjekter for 8 mrd. kroner. Dette er stort sett mørklagt i norske medier.

«Giftig», «dypt bekymringsfullt», «veldig vanskelig og skuffende», siterte Bistandsaktuelt fra møtet. Norge har allerede bidratt med 400 millioner kroner til fondet, og har gitt tilsagn om nye 1,6 milliarder. USA er ute, men sitter fortsatt i styret og har medbestemmelse over de pengene USA allerede har betalt inn. De skal brukes fornuftig. Det kravet er visst ikke lett for fondet å innfri.

Fatima Arkins intervju med fondets styremedlem Zaheer Fakir er svært talende. Styret har vedtatt en portefølje uten økonomisk dekning. De har opptrådt som om de har 80 mrd. kroner på bok, det faktiske beløpet er "langt lavere". Fine tall i brosjyrer og på nettsider er staffasje. Rettere sagt bløff.

Fondet har skapt forventninger som det ikke er dekning for. De håpefulle mottakerne er for lengst gått sure. Dette er kjente FN-takter. Millioner forsvinner i et bunnløst byråkrati. Det er ikke en gang klart hvor mange av de 76 angivelige "prosjektene" som virkelig er under implementering. Styret har godkjent prosjekter som de vet aldri vil bli gjennomført. Det gjelder omtrent 30 prosent av totalen, ifølge Fakir.

Andre blir liggende bare i mangel på penger.

Kina spilte med på klimasirkuset i Paris fordi de trodde det kunne være lukrativt. Når pengene ikke kommer, er det ingen vits i å leke med barna mer. Kina står for en fjerdepart av de globale "klimautslippene", nesten dobbelt så mye som USA. Kinas såkalte utslipp økte med 1,7 prosent i 2017, anslag for 2018 er 4,7 prosent.

Handelskrangelen med USA krever ekstra innsats og energi for å holde økonomien i gang. Kina har bestemt seg for å ta det meste ved hjelp av ny gasskraft og nye kullkraftverk med rensing, som samtidig fjerner den ofte helsefarlige lokale forurensingen. Kina kjøper olje og gass med begge hender.

Allerede før den første gassrørledningen fra Sibir står klar, diskuteres den neste.

Det er slike bakenforliggende realiteter som gjorde at den norske klimaministeren Ola Elvestuen kom tilbake fra Katowice med fjeset til en bonde som har vært i byen og solgt smør, uten å få betalt. Virkeligheten blir stadig vanskeligere å skjule bak tomme fraser. Heldigvis har han mediene som villige hjelpere. De kan slikt.

Fortsatt vises det fram noen Potemkins kulisser for klodens omreisende idioter og mediene deres. De er overbevist om at barn og velgere ikke tåler sannheten. Tenk på det neste gang Erna drar fram vår felles lommebok og sier "Norge betaler". Og neste gang NRK sender et klimainnslag for infantile. Det er garantert ikke lenge til.