Tilbake til forsiden

 

 

 

 

 

Oljelandet Norge har nå

verdens mest ekstreme klimapolitikk,

i det minste på papiret.

 

 

 

Kan noen tette hølet?

Vi både må og kan beskytte miljø og natur. Klimaet på jorda styres av sola. (Foto: Creative Commons)

 

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
12. februar 2020

Det er ikke vanskelig å være enig med Kjell Erik Eilertsen: - Dette er så vilt at man nesten ikke tror det er sant. Det vil bli skrevet om i fremtidige historiebøker. En regjering med mindre enn 25% oppslutning i folket. Helt blottet for Norges ve og vel.

Oljelandet Norge har nå verdens mest ekstreme klimapolitikk, i det minste på papiret. Ingen andre land går inn for minst 50 prosent kutt i CO2-utslippene innen 2030, et kutt-sirkus som for øvrig stort sett er begrenset til et Europa som har mistet både det moralske og økonomiske kompasset.

Den europeiske klimakvoteprisen på kull nærmer seg tre ganger prisen på selve kullet. Verdens største, lettest tilgjengelige og billigste termiske energikilde er i praksis i ferd med å bli forbudt i den verdensdelen som i sin tid benyttet det til å starte den industrielle revolusjonen.

Et normalt menneske som hadde fått den nedsablingen i kommentarfeltet som finansminister Jan Tore Sanner får i FB-posten sin om Klimakur 2030, ville ha funnet seg noe annet å gjøre. Eller i det minste tenkt seg om. Det samme med Erna Solberg og Etiopia-turen.

Det hjelper ikke. De hører ikke. Alt preller av. De blir bare enda mer ekstreme. De går på autopilot. Det er kappløpet til Gaustad-toppen som gjelder. Det er ingenting bak de tåpelig flirene i medløpermedier som de tvinger oss til å betale stadig flere milliarder kroner årlig for.

Ifølge Nettavisen har offentlig sektor vokst fra 55 til 59 prosent av BNP på Siv Jensens "vakt" i finansdepartementet. Antallet offentlig ansatte har est ut med 55 000. Arbeidsledigheten er fortsatt lav dels fordi sysselsettingsgraden har sunket.

Den norske krona er blitt Europas søppelvaluta. Til og med verre enn svenskekrona, som snart er like mye verdt. Resultatet lar ikke vente på seg. Inflasjonen fyker i været. Matvareprisen har i februar økt med 7 prosent, og mer til.

De medieautoriserte økonomene klør seg i hodet. De er fett betalt for ikke å skjønne noe. NRK fylles opp med innslag om en ordinær springflo, som takknemlig påskudd for å snakke om noe annet. Vi må til folk som Eilertsen og Jon Hustad i Dag og Tid for å få noe som ligner på en forklaring:

Du kan bare ikke gå av skaftet slik som makt- og medieeliten i Norge gjør nå. Vi kan ikke nærmest kappes om å legge ned oljen fortest mulig, uten at det blir lagt merke ute til i verden. Equinor kan ikke erklære at de akter å kaste bort 50 mrd. kroner på "fornybart", uten at det får konsekvenser.

Vi kan ikke fortsette å slippe inn over 20 000 mennesker årlig, der svært mange vil fortsette å nave i større eller mindre grad livet ut. Verden er ikke en Kardemomme by, som ledes av autoriteter av typen tante Sofie og politimester Bastian.

Norsk politikk minner stadig mer om en surrealistisk roman av Lars Saabye Christensen, der hølet i gjerdet på Gaustad brukes som metafor. Men den politiske Gaustad-toppen ligger verken i Telemark eller i Oslo. Den ligger i Brussel. Og på First Avenue i New York.