Her er den virkelige russiske gassen på veg til UK, og
den er hett etterspurt! Første russiske tanker med
flytende naturgass (LNG) ankom England i slutten av
desember. I grevens tid. En kald vinter har tært
hardt på britenes gassreserver. Hittil i 2018 har UK
fått dekket halvparten av sitt LNG-behov fra russerne.
Britiske politikere er åpenbart
like sprø som de norske. I denne situasjonen velger de å dra i gang en ny
kald krig ved hjelp av udokumenterte anklager om et
russisk nervegassangrep på en tidligere agent. Og
statsminister May sier nå at de vil skaffe andre
leverandører av den naturgassen landet så sårt trenger.
Lettere sagt enn gjort. Mens
russofobe britiske myndigheter alltid har utropt russisk
gass til en trussel mot sikkerheten, har Gazproms totale
leveranser ifølge Bloomberg økt jevnt og trutt, fra 6-7
mrd. kubikkmeter i 2010 til en topp på 18 mrd. kbm. i
2016.
I fjor falt det litt igjen, til vel 16 mrd.
kubikkmeter, til en pris av 30 mrd. kroner.
Dette er rørgass, men i år har
det også kommet mer LNG fra Jamal.
Samme bekymring for russisk
dominans luftes regelmessig både i andre EU-land og i
Brussel. Likevel satte Gazprom i fjor rekord med salg av
193 mrd. kubikkmeter til Europa og Tyrkia, en økning på
over 8 prosent fra året før. Og tidlig i mars
rapporterte Gazprom at de hadde satt enda en ny
dagsrekord til EU med 713 mill. kubikkmeter.
Så velkommen til virkeligheten.
Det
var i år så vidt det britiske kraftnettet greide å
karre seg gjennom
den kaldeste perioden. Folk og næringsliv ble bedt om å
spare på gassen. Russisk LNG ble tunga på vektskåla. Alt
av den gjenværende kapasiteten på 10,6 Gw kullkraft ble
kjørt hva remmer og tøy kunne holde. De siste
kullkraftverkene skal være nedlagt innen 2025!

Hvis pris er uten betydning,
kan det sikkert skaffes gass fra andre leverandører. Men
kraftprisen har allerede gått til værs. Folk synes det
greier seg nå. Mange må spinke og spare. Energifattigdom
er utbredt. UK er et av de land som har stor
overdødlighet i vinterhalvåret.
Det er noe irrasjonelt og
desperat i den britisk regjeringens utenrikspolitikk nå,
som kanskje må finne sin forklaring i psykologien. De
burde ha viktigere saker å ta seg til enn å krangle med
Europas dominerende energileverandør. Men May residerer
over et land i fritt forfall, og da er som vanlig
utvegen å prøve å finne ytre fiender.
Brexit har så langt ikke løst
noe. England oversvømmes av både illegale og legale
migranter. Britene har tapt kontrollen over eget land.
Flere store byer, London imkludert, har muslimske
ordførere. Symbolsk makt, javel, men det er viktig
symbolikk. 450 hjemvendte jihadister fra Syria lever
fritt, det antas at det er 20 000 ekstreme islamister i
landet.
Voldtekts- og ransbølger
eskalerer, uten at politiet er i stand til å gjøre noe.
Syreangrep er blitt vanlig. Det fins et 100-tall
shariadomstoler. Minst. Muslimske enklaver styrer seg
mer eller mindre sjøl, uten innsyn. Landets
institusjoner infiltreres og undergraves innenfra.
Ytringsfriheten knebles. Politiet går på jakt etter
islamkritikere, som både bøtelegges og fengsles.
Daily Mirror avslørte i
begynnelsen av mars en ny grooming-skandale. Alt i alt
har ca. 1000 jenter og barn i byen Telford, helt ned i
11 år, vært utsatt for grove overgrep av voksne menn, i
hovedsak pakistanere. Det har pågått i over 40 år. Samme
tilstand er tidligere avslørt i Rotherham og Rochdale.
Fellesnevner: Politi og sosiale myndigheter skygger
unna. Vi er da ikke rasister? Låter kjent.
Skjønner godt at snobbete,
panikkslåtte overklassepolitikere gjerne vil rømme fra
hele greia. Det hjelper ikke. Landet sklir videre mot
undergangen. Ingen synes i stand til å stanse
utviklinga, og enda mindre snu på flisa.
Følg oljekrisa på Facebook