Her er den virkelige russiske gassen på veg til UK, og den er hett etterspurt! Første russiske tanker med flytende naturgass (LNG) ankom England i slutten av desember. I grevens tid. En kald vinter har tært hardt på britenes gassreserver. Hittil i 2018 har UK fått dekket halvparten av sitt LNG-behov fra russerne.

Britiske politikere er åpenbart like sprø som de norske. I denne situasjonen velger de å dra i gang en ny kald krig ved hjelp av udokumenterte anklager om et russisk nervegassangrep på en tidligere agent. Og statsminister May sier nå at de vil skaffe andre leverandører av den naturgassen landet så sårt trenger.

Lettere sagt enn gjort. Mens russofobe britiske myndigheter alltid har utropt russisk gass til en trussel mot sikkerheten, har Gazproms totale leveranser ifølge Bloomberg økt jevnt og trutt, fra 6-7 mrd. kubikkmeter i 2010 til en topp på 18 mrd. kbm. i 2016.
I fjor falt det litt igjen, til vel 16 mrd. kubikkmeter, til en pris av 30 mrd. kroner.

Dette er rørgass, men i år har det også kommet mer LNG fra Jamal.

Samme bekymring for russisk dominans luftes regelmessig både i andre EU-land og i Brussel. Likevel satte Gazprom i fjor rekord med salg av 193 mrd. kubikkmeter til Europa og Tyrkia, en økning på over 8 prosent fra året før. Og tidlig i mars rapporterte Gazprom at de hadde satt enda en ny dagsrekord til EU med 713 mill. kubikkmeter.

Så velkommen til virkeligheten.

Det var i år så vidt det britiske kraftnettet greide å karre seg gjennom den kaldeste perioden. Folk og næringsliv ble bedt om å spare på gassen. Russisk LNG ble tunga på vektskåla. Alt av den gjenværende kapasiteten på 10,6 Gw kullkraft ble kjørt hva remmer og tøy kunne holde. De siste kullkraftverkene skal være nedlagt innen 2025!

Hvis pris er uten betydning, kan det sikkert skaffes gass fra andre leverandører. Men kraftprisen har allerede gått til værs. Folk synes det greier seg nå. Mange må spinke og spare. Energifattigdom er utbredt. UK er et av de land som har stor overdødlighet i vinterhalvåret.

Det er noe irrasjonelt og desperat i den britisk regjeringens utenrikspolitikk nå, som kanskje må finne sin forklaring i psykologien. De burde ha viktigere saker å ta seg til enn å krangle med Europas dominerende energileverandør. Men May residerer over et land i fritt forfall, og da er som vanlig utvegen å prøve å finne ytre fiender.

Brexit har så langt ikke løst noe. England oversvømmes av både illegale og legale migranter. Britene har tapt kontrollen over eget land. Flere store byer, London imkludert, har muslimske ordførere. Symbolsk makt, javel, men det er viktig symbolikk. 450 hjemvendte jihadister fra Syria lever fritt, det antas at det er 20 000 ekstreme islamister i landet.

Voldtekts- og ransbølger eskalerer, uten at politiet er i stand til å gjøre noe. Syreangrep er blitt vanlig. Det fins et 100-tall shariadomstoler. Minst. Muslimske enklaver styrer seg mer eller mindre sjøl, uten innsyn. Landets institusjoner infiltreres og undergraves innenfra. Ytringsfriheten knebles. Politiet går på jakt etter islamkritikere, som både bøtelegges og fengsles.

Daily Mirror avslørte i begynnelsen av mars en ny grooming-skandale. Alt i alt har ca. 1000 jenter og barn i byen Telford, helt ned i 11 år, vært utsatt for grove overgrep av voksne menn, i hovedsak pakistanere. Det har pågått i over 40 år. Samme tilstand er tidligere avslørt i Rotherham og Rochdale. Fellesnevner: Politi og sosiale myndigheter skygger unna. Vi er da ikke rasister? Låter kjent.

Skjønner godt at snobbete, panikkslåtte overklassepolitikere gjerne vil rømme fra hele greia. Det hjelper ikke. Landet sklir videre mot undergangen. Ingen synes i stand til å stanse utviklinga, og enda mindre snu på flisa.

 

Følg oljekrisa på Facebook