Tilbake til forsida

Frekkhetens nådegaver

CO2-utslipp i tonn pr. innbygger. Kilder: For Europa: Eurostat (2007), for resten: Globalis/FN-sambandet (2004). Isolert sett er CO2-målingene relativt uinteressante, men de gir trolig også et rimelig riktig bilde av forbruk og total miljøbelastning. Det handler som vi ser fortsatt om en vanvittig skjev verdensorden.

Av Jan Herdal
Publisert 23. desember 2009

Imperialisme i ny språkdrakt: Hva vi i virkeligheten så i København, var OECD-sfærens desperate kamp for å opprettholde en blodig urettferdig økonomisk verdensorden - en kamp som er i ferd med å tapes i forhold til i det minste deler av utviklingslanda.

Ved hjelp av et alltid tjenestevillig propagandaapparat framstilte EU-lederne seg som riddere i skinnende rustning som dro i krigen for å redde verden, men som støtte på fanatisk og uansvarlig motstand ikke minst fra fattigere land. Et godt bilde på dette, samt på hvordan de såkalte miljøaktivistene fungerer, finner du her.

Snakk om frekkhetens nådegaver. Snakk om å sette verden på hodet.

Som vi ser av illustrasjonen over, har en slik framstilling bare relevans i forhold til USA (foruten noen ekstreme og folkefattige arabiske sjeikdømmer som ikke er tatt med her). Hver innbygger i USA forurenser fortsatt dobbelt så mye som hver innbygger i Vest-Europa. USAs "tilbud" er en reduksjon på 4 pst. innen 2020 - ved hjelp av ett eller annet regnestykke.

Både president og utenriksminister i USA bruker nå offentlig som argument at Kina snart forurenser like mye som USA. Påstanden pøses gjerne uimotsagt ut i norske medier. Følgelig må også Kina "bidra".

Slik forurensende retorikk overser behendig det faktum at det er fire ganger så mange innbyggere i Kina som i USA. Hver USA-innbygger har med andre ord fortsatt fire ganger så stort CO2-avtrykk som hver kineser - og seksten ganger så stort som hver indier.

Til sammen står de 800 millioner innbyggerne i EU og USA for innpå 50 pst. av verdens totale forbruk/miljøbelastninger. De utgjør snaut 12 pst. av verdens befolkning. Her er det som vi skjønner litt å gå på før tittelen verdensfrelser kan deles ut.

EUs "tilbud" er 20 pst. reduksjon innen 2020 - for øvrig også det ved hjelp av et regnestykke med mange tvilsomme komponenter. Selv etter en slik reduksjon vil hver vesteuropeer fortsatt forurense dobbelt så mye som hver kineser, ca. fire ganger så mye som hver brasilianer, og åtte ganger så mye som hver indier.

Hva er det som gir den rike del av verden "rett" til dette? Hvilket moralsk grunnlag gir det oss for å stille krav til fattigfolk som ofte knapt nok vises på forurensingskartet? Ikke noe annet enn at makt er rett. Det er makt og misbruk av makt disse forskjellene hviler på.

Som "varsleren" i Det internasjonale energibyrået IEA avslørte nylig er byråets prognoser for framtidig oljeutvinning fortsatt vilt overdrevne, etter politisk påtrykk fra bl. a. USA som trenger dette for å skjule sine virkelige motiver for invasjonene av Irak og Afghanistan. Det er med andre ord liten grunn til å vente vesentlig økt oljeutvinning i verden.

IEA anslår videre at deler av den tredje verden vil fortsette å øke sitt oljeforbruk. Den er blitt ufin nok til ikke å spørre oss om lov først.

Ut fra dette perspektivet er det en rimelig grei gjetning at det stadig mer energifattige Europa, som allerede importerer mesteparten av sin olje og gass, vil bli tvunget til å redusere sitt forbruk av fossil energi med i størrelsesorden 20 pst. innen 2020. Ikke fordi lederne vil redde verden, men helt enkelt fordi EU kommer til tape kampen om disse ressursene.

Hva kan da være smartere enn å framstille denne tvungne, ressursbetinga reduksjonen som et forhandlingskort?

I oljealderens første 100 år har forurensingen fra forbrenning av fossil energi aldri bekymret den vestlige verden det aller minste. Det var i den tida imperialismen var konge på haugen. I den grad vi i dag høster fruktene av menneskeskapte klimaendringer, ligger det historiske ansvaret her.

I 60 år har vestlig såkalt "uhjelp" bidratt til å holde ofrene nede i evigvarende fattigdom, ved hjelp av instrumenter som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, som i praksis har fungert som instrumenter for å tilrane seg verdens ressurser.

Det faktum at netto kontantstrøm går fra den delen av verden som holdes nede i fattigdom og underutvikling til den "rike" del av verden har alltid vært til å leve med i Washington, London, Paris og Berlin. Ikke noe å snakke høyt om, og i hvert fall ikke noe å gjøre noe med.

Norsk "bistand" er ved sida av militær- og utenrikspolitikken ellers den delen av norsk politikk som er mest slavisk underordnet Washingtons strategier. Erik Solheim er en av Pentagons fremste generaler i Norge. Frp har misforstått totalt. Ut fra sitt politiske ståsted burde partiet være Stortingets varmeste tilhenger av Norad og "bistands"-industrien.

Vestens favoritter på uhjelpskartet er fortsatt like usynlige på denne statistikken. Det er ikke tilfeldig. Det er resultatet av en ønsket og villet politikk, en maktpolitikk som igjen viste sitt motbydelige ansikt bak retorikken i København, og som vil gjøre det igjen i Mexico.

Ut fra det vestlige medier har formidlet fra København, kunne det fortone seg som malplassert da Kina advarte mot bruk av handelsrestriksjoner i klimapolitikken. Men dette var et høyst realistisk streif inn i hva som foregikk bak stengte dører.

Paal Frisvold, med sin snertne kombinasjon av Bellona-aktivist og leder for Ja til EU, avslører her hva det virkelig handler om. Nye tollbarrierer og brannbeskatning av uland basert på CO2-utslipp - gjennomført av klodens største forurensere! Legg merke til at ondskapens nye akse er tegnet opp med fast hånd: Sudan, Venezuela, Nicaragua og Bolivia.

EU-kapitalen tenker slik: Hvis ikke vi kan øke vårt oljeforbruk, og hvis land som Kina og India er for store til å invaderes eller bombes, må vi utvikle nye instrumenter, f. eks. av typen kvoteregimer, for å sørge for at økt oljeforbruk kommer til å koste de andre dyrt, og dermed styrke vår egen økonomiske situasjon. Og hva med å true med handelskrig som ris bak speilet? Det har virket før.

Kamp for å bevare egne privilegier kan ikke forsvare slike tiltak.

Det må handle om å redde verden. Intet mindre.