Stø kurs mot full oljekrise

Det kan virke absurd å snakke om oljekrise i ei tid da OPEC pålegger sine medlemsland produksjonsbegrensninger for å holde prisen oppe. Men ting snur fort. Det skal ikke så veldig avansert og langsiktig scenarietenkning til for å innse at ei alvorlig oljekrise med tilhørende prisgalopp kan være nærmere enn vi er klar over. Og hvis det er noe Pentagon ikke mangler, så er det scenarier.

Av Jan Herdal

Verden produserer for tida ca. 25 milliarder fat olje pr. år. Med unntak for kortsiktige «flaskehals»- kriser har produksjon og konsum stort sett krabbet jevnt oppover i vår generasjon. De siste anslag går ut på at de totale utvinnbare oljeressurser er i størrelsesordenen 1800 til 2500 milliarder fat. Det høres mye ut, og rekker til 100 års forbruk på dagens nivå.

Utvinningstakt stagnerer...
Poenget er at mye av de gjenstående oljeressursene er vanskelig tilgjengelige. De vil kreve store investeringer, og vil ha en lavere utvinningstakt, slik at de ikke kan holde oppe dagens produksjonsnivå etter hvert som de rikeste kildene tømmes.

Ca. 1000 milliarder fat av verdens totale oljereserver er allerede utvunnet og brukt, og de rikeste forekomstene er tatt først. Det er altså ikke slik at verden er i ferd med å gå tom for olje - det er utvinningstakten som stagnerer og etterhvert vil synke, og det er trolig ikke så mange år fram dit.

Prognoser må alltid tas med ei klype salt, fordi det er så mange faktorer som kan endre seg. Basert på en årlig produksjonsøkning på 2 prosent (prognose fra Det internasjonale energibyrået, IEA), anslo USA-baserte World Resources Institute i år 2000 at toppen i verdens oljeproduksjon vil inntre allerede mellom 2007 og 2013 - altså innen 4-10 år.

...mens etterspørselen øker
Samtidig som produksjonen uvegerlig peker mot stagnasjon om noen år, fortsetter etterspørselen å øke. Tross all prat om alternative energikilder er verdens oljeavhengighet større enn noensinne.

Kina med 5 ganger USAs innbyggertall har f eks for tida en økonomisk vekst på 7-8 prosent årlig. Sett i forhold til det store folketallet har landet avgrensa oljeressurser sjøl, og må basere mye av forbruksveksten på import. Så godt som all økonomisk vekst i hele Asia er oljebasert, forbruket har økt kraftig de siste år, og Midtøsten er viktigste kilde.

Mulig prissjokk
Vinterens strømsjokk har lært oss her til lands at bare tanken på knapphet på en nødvendig vare i et avregulert marked kan drive prisen opp i vanvittige høyder. Mest utsatt når det gjelder oljeprisen er USA, noe Bush & Co. sjølsagt fullt ut er klar over. En ukontrollert prisgalopp vil være en tilnærmet katastrofe for en allerede vaklende USA-økonomi, og må unngås nær sagt koste hva det koste vil. Krig inkludert.

Alle økonomier, både utvikla og mindre utvikla, vil rammes hardt av ei oljekrise, men mens Europa tross alt har arbeidet en del med både å redusere sin avhengighet av olje som energibærer og råvare og å bedre selve utnyttelsen av oljen, har USA ikke lært noe som helst av de kortsiktige oljekrisene. Miljøvern og energiøkonomisering er fremmedord. F eks selges fortsatt bensinen til 2 kroner literen, mens den i Europa ligger på 8-9 kroner.

I tillegg til at USAs relative avhengighet av olje både som energibærer og råvare er svært høy, er bruken ineffektiv. Regnet ut etter verdiskapning, bruker USA ca dobbelt så mye olje pr. produsert enhet som Europa, grunnet strukturelle svakheter i landets produksjonsapparat som det vil koste enorme investeringer å overvinne.

Feid under teppet
Disse problemene er feid under teppet av de kortsynte høyreekstremistene som styrer USA. De roper bare: Mer olje! Samtidig har landets egen produksjon falt ubønnhørlig fra toppen på 8,97 millioner fat/døgn (1985) til 5,6 millioner fat/døgn (2001).

USAs importøkning har siden 1985 alene tatt halvparten av OPECs eksportøkning i samme tidsrom. Resultatet er at USA nå importerer 10 millioner fat olje i døgnet - det høyeste tall noensinne. Det eneste USAs ledelse gjør, er å bygge opp lagre for å møte kortsiktige flaskehalser i forsyningen. Det fins ingen strategi for en varig knapphetssituasjon.

OPEC stadig viktigere
I følge IEA kan bare en liten del av en fortsatt økning i oljeproduksjonen skje utenfor Midtøsten, der ikke bare svært mye av verdens oljereserver befinner seg (antatt ca. 65 prosent), men der de også er lettest tilgjengelige. Et utbredt syn i oljekretser er at mens OPEC (Midtøsten pluss Venezuela) i dag står for omlag halvparten av verdens oljeeksport, kan andelen innen få år igjen være oppe i 2/3, slik situasjonen var i 1970. Verdens oljeprodusenter nr. 2 og 3, USA og Russland, som begge er utenfor OPEC, er for lengst over toppen.

Bare Irak har store produksjonsreserver
De fleste OPEC-land har i øyeblikket noe å gå på, men på litt sikt er det relativt avgrensa muligheter for produksjonsøkning. Verdens største oljeprodusent, Saudi-Arabia, antas f. eks. av mange for å befinne seg nær toppen i produksjonskapasitet, tross enorme reserver.

I virkeligheten er det bare ett land i verden der det fins ekstra produksjonskapasitet som virkelig vil monne: Irak.

I dokumenter som verserer i vestlige energidepartementer, inkludert USAs, heter det åpent at en løsning for raskt nok å få til den «nødvendige produksjonsveksten» kan være å «privatisere» de statlige oljeselskapene i Midtøsten, samtidig som «vestlig kapital og teknologi» kommer inn i full bredde. Les: La oss overta hele dritten, karer!

OPEC «reverseres»
Tankegangen er, slik det heter i en forskningsrapport fra Odd Gunnar Austvik, Høgskolen i Lillehammer (april 2000) at «private selskaper som regel vil ha kortere produksjonshorisont enn en nasjon. Dette vil kunne drive produksjonsvolumene opp. Samtidig vil den nasjonale kontrollen med virksomheten kunne tenkes svekket. I et slikt scenario vil vi få en omvendt utvikling av det vi opplevde i forbindelse med nasjonaliseringen av oljeselskapene i OPEC-landene på 1960- og 1970-tallet.»

Dermed skulle også det virkelige motivet for USAs Irak-krig være klart: Ta kontrollen over oljekildene, knus OPEC og press produksjonen til det maksimale så fort som mulig for å unngå et økonomisk krakk i USA. Hva FNs våpeninspektører måtte finne og ikke finne i Irak er derfor irrelevant. I stedet for å tenke energiøkonomisering og regulering av oljeforbruket gjennom internasjonale overenskomster, planlegger USAs fascistoide ledelse et reint røvertokt mot verdens rikeste oljekilder. Bare verdens folk kan stoppe dem.

© Jan Herdal