Ifølge fersk statistikk fra bransjeorganet ACEA falt nybilsalget
i Europa med 27 prosent i januar i år i forhold til samme måned i
fjor. Dermed har bilsalget i Europa falt 9 måneder på rad. Salget i
januar i år var 958 500 enheter, det laveste på 20 år.
Verst ute var naturlig nok Island, med
et fall på 88 pst. Av de store kan nevnes Britannia med minus 30,9
pst., Italia 32,6 og Spania 41,6.
Av de nye EU-medlemmer, der snittet
var en nedgang på 34 pst., kan katastrofetallene nevnes i fleng:
Latvia ned 77,5, Lettland 67,3, Estland 61,6, Romania 53,2, Ungarn
52,3, Bulgaria 42,6.
Norge var
ned 45,9 pst.
Kanskje på tide
å snakke kollektivtrafikk for alvor?
En stort bedre kriseindikator enn dette
er vanskelig å få. Samtidig kommer stadig nye og dystrere rapporter
for totaløkonomien etter som den realøkonomiske krisa ruller
ubønnhørlig videre.
Nye tall viser at i Europas største
økonomi, Tyskland, sank BNP med 2,1 pst. i fjerde kvartal 2008, det
største fallet på 22 år.
Eurostat la nylig fram tall som
viste et fall i EU-27s industriproduksjon på 11,5 pst i desember
2008 i forhold til samme måned året før, det sterkeste fallet siden
målingene begynte i 1986. Med 9,6 pst. opplevde Japan et nesten like
kraftig fall i sin industriproduksjon i desember.
I den månedlige Oil Market Report
offentliggjort i midten av januar viser IEAs tall at oljeforbruket i
Nord-Amerika falt med vel 1,2 mill fat/døgn i 2008. I år forventes
et videre fall på 642 mill fat/døgn. I Europa falt forbruket med 370
000 fat/døgn allerede i 2007, med ytterligere 114 000 i 2008, og
forventet fall for 2009 er 298 000 fat/døgn.
Samtidig vokser forbruket både i det
tidligere Sovjetunionen, Asia, Midtøsten, Sør-Amerika og Afrika, om
enn med lavere takt i 2009. Og også for Asias vedkommende spår IEA
nå en mindre tilbakegang for 2009.
Med dette maler imidlertid den
geopolitiske kverna uavvendelig videre. Om det ikke har konsekvenser
for kapitalismen som system, innebærer det regionale forflytninger
av maktforhold, og det er dårlig nytt for de som i dag betrakter seg
som verdens herrer.
De mest
dramatiske tallene på produksjonssida finner vi fortsatt i Europa,
grunnet den halsløse uttømmingen av ressursene på norsk og britisk
sokkel. Europas oljeutvinning falt med 242 000 fat/døgn i 2007, med
ytterligere 250 000 fat/døgn i 2008, og forventes å falle med nye
502 000 fat/døgn i 2009.
Slår IEAs tall for 2009 til, vil
OECD Europa ha tapt over 20 pst. av sin oljeproduksjon i løpet av 3
år.
Og dette er som sagt i
hovedsak en følge av ressursuttømmingen. Som IEA sjøl skriver har de
ennå ikke i særlig grad forsøkt å fase inn følgene av finanskrise,
synkende oljepris og synkende etterspørsel.
Også i Nord-Amerika (Canada, Mexico,
USA) var det i 2008 et kraftig produksjonsfall på 511 000 fat/døgn,
trolig i hovedsak på grunn av sterkt fallende produksjon i Mexico.
IEA forventer et beskjedent produksjonsfall i regionen også i 2009.
Størst produksjonsvekst forventes i
Latin-Amerika med 763 000 fat/døgn (trolig er det forventningene til
Brasil som slår ut), og i Asia med 299 000 fat/døgn.
Men tyder slike tall på at
verdensøkonomien er i ferd med å snu? Snarere tvert om. Det tyder
vel heller på at det bare så vidt har begynt å bli alvor.
Britiske Daily Telegraph hevder å ha
fått fatt i en hemmelig EU-rapport som viser at 44 pst. av de
europeiske bankenes totale eiendeler, 120 000 milliarder NOK, består
av såkalte "problemaktiva", tilsvarende 250 000 kroner pr.
EU-innbygger.
Årets tale fra
sentralbankssjef Svein Gjedrem viser at mannen trolig har forstått
alvoret i situasjonen. Det hjelper ikke når denne talen for lengst
er redusert til et årlig presse- og nomenklaturjippo, og en samlet
medieindustri fraskriver seg alt av informasjons- og
opplysningsansvar.
Det trolig
mest alvorlige på kort sikt her i Norge kjennetegnes av opprettelsen
av det nye Statens obligasjonsfond, begrunnet av finansministerens
opplysning om at over 170 mrd. NOK i kortsiktige obligasjonslån
forfaller allerede i 2009.
Langsiktig gjeld løper over kanskje 20-30 år. Dermed kan en ofte
komme til en ordning med kreditor. Bankene har ikke sluttet å låne
ut langsiktige penger med slik - formodet - god sikkerhet.
Men i boomtider finanserieres videre
vekst ofte med hva som med et samlebegrep kalles risikokapital. Den
omfatter etter hvert en uhyre mengde spekulasjonsredskaper med
tillitvekkende betegnelser som "instrumenter" og til og med "produkter".
Obligasjonslån er kortsiktige,
forfaller raskt og har gjerne høy rente. "Sikkerheten" består
egentlig bare av fortsatt vekst. Dersom veksten uteblir, og
omsetning og overskudd til og med synker, blir de raskt et problem
for den bedriften som har lånt pengene. Og videre - når økonomien
stuper og risikoen øker, tørker den private obligasjonskapitalen
raskt ut.
Det rammer fort og hardt i et
næringsliv som er gjort avhengig av løpende og økende tilgang til
lånekapital.
Reglene blir
strenge, og Statens obligasjonsfond vil ikke gi ved dørene, heter
det fra offisielt hold. Men hva er vitsen med et fond hvis det ikke,
på skattebetalernes vegne, er villig til å ta høyere risiko enn
bankene?
Stadig mer desperate
regjeringer overtar nå de private risikokapitalistenes rolle verden
over. De oppnår trolig ikke annet enn at også statsfinansene havner
i ei hengemyr av gjeld som er umulig å komme ut av.
Det er nå bare å avvente
verdenshistoriens største kapitallikvidasjon, og økonomiske, sosiale
og politiske rystelser vi aldri tidligere har opplevd. Her til lands
kan vi trolig holde det gående lenger enn de fleste. Men før eller
seinere innhenter virkeligheten også oss.
Det er for tida mye misnøye fordi NAV
somler både 2 og 3 måneder med å få utbetalt dagpenger til
arbeidsledige. Det er ille. Men hva om pengene en dag ikke kommer i
det hele tatt, fordi kassa er tom?
Kanskje blir det en aktuell
problemstilling fortere enn vi aner.
.
