Mathismoen tilter
(11/4-08) Det var vel bare å vente på det.
Aftenpostens "miljøjournalist" Ole Mathismoen har utviklet enn stadig mer
påfallende bunkersmentalitet rundt den holdning at klimautviklingen er
menneskehetens store svøpe. 7/4 tilter han
i dette underlige innlegget.
Av Jan Herdal
Mathismoens pinlige forsøk på å stigmatisere og latterliggjøre alle
meningsmotstandere lukter ikke godt. Tankeforbud har aldri vært
vellykket. Det har som regel virket mot sin hensikt.
At klimaendringene er reelle, er ingen i tvil om. I hvor stor grad
og på hvilken måte de utgjør en trussel, årsakene til utviklingen,
hvor mye som er menneskeskapt og hvor mye som kan gjøres noe med, er
langt mer usikkert.
Vi må vite for å handle. All handling er ikke god handling.
Det må ikke være snakk om å gjøre "noe", vi må
gjøre det riktige.
Menneskehetens virkelig store og akutte problem
er tiltakende energiknapphet. Hvis folk som Ole Mathismoen hadde
greidd å innse det, ville mange ting ha fortont seg atskillig klarere
for dem.
Miljømafiaens store stjerne i fjor,
biodrivstoff, er allerede avslørt som et livsfarlig feilsteg. Etter
tosifret prisstigning på mat og tiltakende hungerprotester verden
over, har til og med en av den globale overklassens lederfigurer, den
britiske statsministeren Gordon Brown, nå vært nødt til å gå ut og
kreve en revurdering av de rike lands biodrivstoffstrategi.
Sannheten er at denne strategien allerede
ligger i ruiner. Innholdet i den vil aldri kunne bli noe annet enn at
mat for de fattige skal omgjøres til drivstoff for de rike.
Nå løper de alle som gale bort fra sine
tidligere standpunkt, men det er ikke mer enn ett år siden
oljekrisa.no her til lands var aleine om å påpeke at biodrivstoff ikke var
noe "alternativ" i det hele tatt.
Hvis hovedproblemet er eskalerende energimangel, er
hovedutfordringen å utvikle samfunn som kan ivareta de grunnleggende
menneskelige behov på en mest mulig energiøkonomisk måte, ikke å bruke
en mengde energi på å bygge og drive renseanlegg for å holde
energibruken oppe og si: vær så god, fortsett som før.
Det hundreåret vi nå er inne i, kommer ikke
bare til å se Peak Oil. Som følge av dette komme det til å se Peak
Everything, med unntak av nød og elendighet.
Løsningen er å få ned oljeforbruket på en mest
mulig planmessig og gjennomtenkt måte. Det må
skje ikke minst gjennom redusert logistikk, da det i hovedsak er mobil
energi (les: olje) som er og i stadig økende grad vil bli mangelvare.
Dette vil også redusere de menneskeskapte
faktorene som medfører klimaendringer. Og: Vi har ikke noe valg. Hvis
ikke vi forholder oss til energivirkeligheten, kommer den til å
forholde seg til oss.
Denne utviklingen vil skje med eller uten vår
egen medvirkning. Ved å forholde oss til og planlegge for realitetene,
kan vi som tenkende vesener redusere sjokket. Å "fortsette som før" nå
er å vasse i blinde inn i katastrofen.
På lengre sikt må folketallet på kloden ned.
Det vil også måtte skje "på den ene eller andre" måten. Vi kan forsøke
å gjøre noe planmessig, eller vi kan la de eskalerende katastrofene
rå.
Etter et par generasjoners mellomspill med
sterkt stigende oljeforbruk, er Malthus tilbake, og det er på tide at
vi skjønner det.
Klimakvoter er et annet eksempel på en liksom-"løsning"
av typen biodrivstoff, som har som grunnleggende mål å la galskapen
fortsette.
Alt luksusforbruk må etter hvert skrelles bort.
Ressursene må brukes til det nødvendige. Luftfart og privatbilisme må
etter hvert fases ut. Det må utvikles samfunn hvor menneskene kan
greie seg med kollektive transportmidler, og også minst mulig av dem.
Dette vil ramme globaliseringen. Klokka vil til
en viss grad måtte skrues tilbake i så måte. Det må i større grad
utvikles lokal produksjon for lokale markeder. Snart er transporten så
dyr at det ikke vil lønne seg å la kineserne produsere norske
fiskepinner om de så arbeider gratis.
Alt dette vil også ramme den overklassen
som profiterer mest på dagens konsumgalskap, og som styrer oss alle. Derfor er den systematisk opptatt av utenomsnakk. Her
finner den gode allierte i "miljøforkjempere" av typen Ole Mathismoen.
|
