Enda ett bedrag: Olje av kull

(24/4-06) Ettersom knappheten på olje øker og prisen går til værs, øker anstrengelsene for finne alternative kilder. Å omdanne kull til olje er ingen ny idé og bygger på velkjent teknologi, men globalt vil det neppe kunne bli et alternativ av vesentlig omfang.

Av Jan Herdal

Tyskerne gjorde det under Den andre verdenskrigen, og Sør-Afrika under den internasjonale boikotten mot apartheidregimet. Det fins flere mindre slike anlegg i drift rundt om i verden i dag.

Det ferskeste eksemplet er Kina. Landet har relativt store forekomster av kull, og skal nå bruke 40 milliarder kroner på å bygge store fabrikker som kan produsere 2-3 millioner tonn olje av kull årlig. Norge utvinner til sammenligning ca. 140 millioner tonn olje pr. år på sokkelen.

Det er opplyst at prosessen vil gi ca. 1 tonn olje av 2 tonn kull. Det rimer bra med at steinkull inneholder vel halvparten så mye energi pr. vektenhet som olje.

Det er ikke sagt noe offentlig om energiforbruket, men det er opplyst at det skal benyttes en modifisert utgave av Fisher-Tropsch-prosessen. Det er da også så vidt vites den eneste prosess som er i kommersiell bruk på dette feltet i dag. Den er kjent for lav virkningsgrad, ofte et sted rundt 45 prosent. Sagt på en annen måte:

Dersom primær energikilde er kull, vil det totalt gå med mer enn fire tonn kull i prosessen i form av energi og råvarer for hvert tonn olje som produseres.

Energikostnadene for utvinning og frakt av kullet tilkommer. Og den delen av virksomheten vil i stor grad være avhengig av - nettopp, den oljen som er i ferd med å bli mangelvare.

World Energy Council anslo at det ved utgangen av 2004 var i overkant av 900 milliarder ton utvinnbart kull igjen i verden, men bare 478 milliarder av dette var steinkull (antrasitt og bituminøst kull), som er av god nok kvalitet til å benytte i denne prosessen. Resten er lignitt (brunkull) og subbituminøst kull, dvs. kull med lavere hydrokarboninnhold og dermed lavere energiverdi.

Oljekrisa er her allerede. Verdens kullgruver går for fullt, og prisene går rett til himmels. Global årsproduksjon av antrasitt/bituminøst kull er ca. 4,4 milliarder tonn. Pr. i dag fins det knapt ett tonn kull til overs på markedet.

Det beste kullet fra de rikeste kildene er allerede tatt. Også kull utvinnes fra stadig magrere kilder, med stadig dårligere netto energiutbytte til resultat. Noen stor økning i netto energitilførsel fra kull er lite trolig.

La oss likevel se litt på proporsjonene: Verden forbruker for tida ca. 4 milliarder tonn olje årlig. Om så hele verdens produksjon av antrasitt og bituminøst kull ble omdannet til olje, ville det altså bare kunne erstatte ca. 25 prosent av dagens oljeforbruk. 

Det ville teoretisk kunne gi verden ca. 22 millioner fat olje i døgnet, under det tidobbelte av hva Norge alene produserer på sokkelen, som er 2,5 millioner fat i døgnet.

Selv det å skulle avsette 10 prosent av verdens samlede utvinning av antrasitt og bituminøst kull til oljeproduksjon er allerede i dagens energisituasjon hårreisende urealistisk - og da ville man altså greie å erstatte 2,5 prosent av verdens oljeforbruk.

De samlede gjenværende utvinnbare reserver av godt steinkull ville dekke dagens globale oljeforbruk i 30 år.

I dag springer teknopositivistene rundt og roper om kull i ”enorme mengder”. For 10 år siden var det olje i like uhorvelige mengder, og for bare 5 år siden var naturgass den billige energikilden som det ville være rikelig av i all overskuelig framtid.

Feil alt sammen.

I framtida vil det ikke være mulig å sløse så vanvittig med en verdifull energikilde som kull som Fisher-Tropsch-omdanning til olje vil være - i et stadig mer desperat forsøk på å opprettholde en privatbilisme og en luftfart som helt enkelt ikke lar seg opprettholde.