Omstilling til nye kretsløpsbaserte og forurensingsfrie energiformer er viktig. Men ha ingen illusjoner: De kan likevel ikke på langt nær erstatte dagens kull-, olje- og gassforbruk. I forhold til oljen blir det ofte snakk om nuller bak komma.

Av Jan Herdal

Verden bruker i øyeblikket 85 millioner fat olje - i døgnet! Den engelske skribenten George Monibot skriver at biologen Jeffrey Dukes i 2003 regnet ut at vi allerede da hvert år brukte fossilt drivstoff tilsvarende mer enn 400 års nettoproduksjon av biomasse på jorda. Sagt enklere: Hvert år brenner vi nå opp 4 hundreårs produksjon av planter og organismer. Dette forbruksraseriet av lagret energi kan ikke erstattes av noe annet.

Det immobile samfunn
Verden om 20 år vil trolig være en helt annen enn dagens. Når oljen er blitt en rådyr mangelvare, vil det trolig gå hardest ut over transport, kommunikasjon og allmenn mobilitet. 95 prosent av dagens transport er oljedrevet. Det er her det vil være vanskeligst å finne erstatninger. Vi må innstille oss på en langt mindre mobil verden og et mindre mobilt samfunn.

De alternative bærekraftige og kretsløpsbaserte energikildene som vil måtte ta over, så som vind, bølger, sol, jordvarme og biomasse, vil være best egnet til å produsere elektrisitet for næringsliv og husbruk, oppvarming av bygninger m.v. - riktignok i langt mer beskjeden grad enn olje-, gass- og kullfyrte kraftverk.

Når det gjelder transport fins det pr. i dag ikke noen reelle alternativ. Biodrivstoff vil kunne spille en rolle, og det vil være visse lokale variasjoner, men Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår at biodrivstoff globalt om en 20 års tid neppe vil utgjøre mer enn 10 prosent av dagens bensin- og dieselforbruk.

Hydrogen en illusjon
Hydrogen som av noen løftes fram som det store, forurensingsfrie framtidsalternativet, er ingen energikilde, men en energibærer. Den forskjellen er avgjørende. I tillegg til uløste tekniske problemer, vil det kreves store mengder energi for å produsere og distribuere hydrogen til bilbruk - energi som ikke vil finnes den dagen den trengs.

Det er ikke tilfeldig at forsøk med hydrogendrift av biler er satt i gang i Island. Det fins knapt nok et land som har så mye vannkraft pr. innbygger som Island, kraft som eventuelt delvis kan brukes til hydrogenproduksjon.

Også i Norge er vi i den heldige situasjonen at vi har svært mye vannkraft i forhold til innbyggertallet. En del av den  kraftkrevenede industrien kan i framtida eventuelt omdirigeres til å produsere hydrogen.

Men dette er ingen global løsning. En fransk undersøkelse viser at det må bygges 60 nye atomkraftverk for å produsere nok hydrogen til å dekke bare det landets transportbehov. Resten av verden er mer i samme situasjon som Frankrike enn som Norge og Island.

Globaliseringens endelikt
Denne utviklingen vil med full tyngde ramme den mye omtalte globaliseringen. Den kritiseres ofte ut fra politiske og etiske argumenter. Om noen år er dens viktigste tekniske forutsetning, billig drivstoff for fly, skip og biler, trolig borte.

Allerede i dag er det sjølsagt miljømessig det glade vanvidd å sende råvarer rundt halve kloden for å lage ferdigvarer i lavkostland, varer som så sendes samme vei tilbake for salg og konsum i Vesten.

Dyrt drivstoff vil gjøre dette også til bedriftsøkonomisk galskap. Næringslivets fremste kamprop og konkurransefaktor vil i en slik verden være redusert logistikk og lavere transportkostnader. Utviklingen vil derfor fremme økt lokal produksjon for et lokalt marked. Prisen vi må betale er mindre produktivitet, dyrere varer - og dermed redusert konsum.

Det vil i framtida være lettere å globalisere tjenester som kan leveres via telenettet enn fysisk produksjon som krever fysisk transport.

Bilsalget i Europa synker
Utviklingen vil kunne gå ganske raskt nå. Allerede om 10-12 år kan internasjonal luftfart, som er den mest drivstoffintensive transportgreina, være utradert.

I Europa nådde personbilsalget i følge bransjeorganisasjonen ACEA sitt toppnivå allerede i 2001. Det har seinere variert noe, men det har aldri nådd opp igjen til 2001-nivået.

Mange europeere må altså allerede parkere bilen, ikke fordi de vil, men fordi de må. Stadig flere vil det bli i årene som kommer.

Den politiske konsekvens av denne utviklinga burde være at alle nye vegprosjekter skrinlegges, og at alle midler fra nå av kanaliseres inn i kollektivtrafikken, som vil måtte utgjøre ryggraden i det framtidige transportnettet - også her til lands, sjøl om vi ennå noen år, i motsetning til storparten av verden forøvrig, kan rave rundt i oljerusen.

© Jan Herdal