Siden det er oljeknapphet og 3 års oljeprisrally som er hovedårsak til den globale realøkonomiske krisa som nå er under utvikling, hvor langt ned må oljeprisen før situasjonen i det minste stabiliseres?

Det er ett av de gode spørsmål som aldri stilles fordi dagens definisjonsmakt består av økonomer som er totalt finansfiksert. Og som alle gode spørsmål er det dessverre atskillig lettere å filosofere over enn å besvare.

For norsk økonomi isolert sett vil vedvarende lav oljepris ha store konsekvenser. Men hvor "lav" er egentlig dagens oljepris på rundt 70 dollar fatet? Det tilsvarer vel omtrent gjennomsnittsprisen i fjor, i 2007, og da var jo galehuset for lengst godt i gang.

Den økonomiske ubalansen som har fått utvikle seg i hele OECD-området ved hjelp av et globalisert finanssystem som har gått fullstendig av kredittskaftet, er nå så sterk at kriseutviklinga uansett etter alt å dømme vil fortsette ei god stund.

Det er fristende å se på USA/EU/Japan som et mega-Island som foreløpig er berget fra totalt sammenbrudd utelukkende takket være sin størrelse og økonomiske tyngde.

Dette peker i retning av videre fall i oljeforbruk og -pris. Planmessige nedjusteringer av produksjonen, f. eks.  i OPEC-regi, har i hvert fall i startfasen en tendens til å komme i etterkant av en slik utvikling. På et seinere tidspunkt kan det på den andre sida tenkes at de "tar igjen" markedsutviklinga og blir for sterke.

Foruten eventuelle planlagte tiltak, vil en oljepris på dagens nivå i tillegg få negative konsekvenser for investeringer og produksjon i oljesektoren.

Samlet vil dette ramme markeder som allerede har mer enn nok med å takle dagens oljepris.

Kan ikke lav oljepris i det minste være en lettelse for drivstoffintensive bransjer som luftfart og cruisetrafikk? I krisetider har ikke folk råd til å fly. Skulle de få det, betyr det at oljeprisen igjen stiger.

Hovedkonklusjonen blir uansett den at ny økonomisk vekst etter tradisjonelle parametre, noe som synes å være det håpløse målet for alle "tiltakene", i virkeligheten er umulig. Skulle det oppnås på kort sikt, skyter oljeprisen i været,
og en ny nedtur er uunngåelig. Denne syklusen vil være rask nå.

Verden vil trolig aldri igjen nå opp i et oljeforbruk på 87,5 mill. fat i døgnet. Nye prisøkninger vil bare bety inflasjon - at verden må betale mer for mindre olje. Det er dette faktum som vil legge de avgjørende rammer for den økonomiske utviklinga framover. Uten mer olje - ingen økning i BNP.

Og verdens befolkning vokser fortsatt med 70-80 mill. mennesker årlig.

I USA er vel bensinprisen igjen nede i 4 kroner literen som følge av dagens oljepris. Kan det ikke tenkes at folk igjen kaster alle hemninger overbord, og redder GM og Ford ved igjen å kjøpe SUVer og kjøre bil som gale?

Noen, kanskje. Men flere har vel skjønt tegninga nå. Mange nok til at tunge, luksuriøse bensinslukere er i ferd med å dø ut som dinosaurene. I tillegg er et hovedmarked for denne typen biler hardt rammet etter som USAs bank- og finansvesen for tida sparker folk fortere enn noen kan si Dodge Van.

Det vil nok fortsatt noen år bli produsert mange små, lette og bensingjerrige biler i USA, men den jobben vil det nådeløse markedet trolig overlate til de japanske og europeiske produsentene som allerede behersker den. GM og Ford har brukt opp tabbekvoten.

Teknisk sett er det en smal sak å halvere drivstofforbruket i USAs bilpark, som fortsatt ligger langt over literen pr. mil. Da kunne man vel kjøre dobbelt så mye bil som i dag med samme forbruk? Slike skrivebordsteorier holder aldri i virkelighetens verden, bl. a. fordi det tar tid å sette dem ut i livet.

Folk flest i USA har nå mer enn nok av økonomiske bekymringer i tillegg til bensinprisen. Ikke minst handler det om å beholde jobben og et tak over hodet.

Massebilismen er over toppen, uansett. Den teknologiske utviklinga er fra nå av en defensiv kamp. Det handler om å organisere tilbaketoget.

Hva er den holdbare vegen ut av kriseøkonomien? Her er noen sentrale punkter:

1. Verden må bort fra vekstsyndromet som grunnleggende økonomisk parameter.

2. Vi må alle innstille oss på materielt sett mer beskjedne kår, og prioritere trygghet rundt basisfunksjonene framfor hysterisk konsum.

3. Knappe ressurser, olje og annet, må prioriteres knallhardt til nødvendige formål.

Dette er beklageligvis ikke mulig under et kapitalistisk økonomisk system og i et borgerlig klassesamfunn. Å påstå noen annet er sosialdemokratisk svada, noe vi er rikelig forsynt med bl. a. i statskanalen.

I mellomtida kan vi alltids fundere på når massesulten igjen rammer Europa.

På Island hamstres det mat, og øya er i fred med å havne i Det internasjonale pengefondets vold. IMF er kjent for å stille betingelser som fort kan føre Islands økonomi tilbake til et sted mellom den første torskekrigen og landnåmstida.