Oljetopp og oljeutarming

(23/3-06) Peak Oil er i dag selve fokusordet for oljekritikere verden over. Begrepet beskriver det tidspunktet da brutto oljeutvinning når sitt endelige toppunkt, og et gradvis, men irreversibelt produksjonsfall setter inn.

Av Jan Herdal

Dette er selvsagt en viktig milepæl, men et ensidig fokus på Peak Oil kan lett trekke oppmerksomheten bort fra to andre, viktige faktorer, som medfører at nettoleveransene av olje til forbruk vil toppe seg lenge før ”Peak Oil” setter inn – og kanskje allerede har gjort det.

Disse to faktorene, som begge illustrerer loven om fallende avkastning i oljesektoren, har med utarminga av oljeressursene å gjøre.

Den viktigste er en gradvis forverring av netto energiavkastning – det vil si at det brukes stadig mer olje (og annen energi) på å utvinne olje. De største og rikeste oljekildene er blitt tappet først. Suksessivt må man søke seg til stadige mindre, magrere og vanskeligere tilgjengelige forekomster.

De få oljefeltene som oppdages på norsk sokkel i dag er bare på en brøkdel av størrelsen til de gamle som er i produksjon, og som snart er tømt. Oljeproduksjonen på sokkelen faller, letekostnader, driftskostnader og investeringer øker.

I Mexico-golfen bores det nå ned mot 10 000 meters dybde. 530 000 produksjonsbrønner trengs for å holde USAs oljeproduksjon noenlunde oppe. Tallene spriker, men i USA synes det i dag å gå med et sted mellom 3 og 5 fat olje for å utvinne 10. Det vil si at av en døgnproduksjon på 5 mill. fat er det kanskje bare 3 som når fram til konsumentene.

Denne utviklinga er global. Til og med i Midtøsten, hvor forholdstallet lenge har vært ansett for å være 1:10, må det nå investeres milliarder av kroner for å opprettholde produksjonen.

Ny teknologi øker utvinningsgraden i et felt, men den øker også energiforbruket. Produksjonsboring er energikrevende. Nye teknikker som horisontal boring og grenbrønner innebærer at stadig flere kilometer brønner må bores pr. utvunnet oljeenhet. Stadig større dyp og magrere kilder trekker i samme retning. Også vann- og gassinjeksjon krever energi.

Dersom energikostnadene pr. utvunnet fat globalt øker med 10 prosent av produksjonen, betyr det at omtrent hele Saudi-Arabias oljeproduksjon er blåst bort.

Den andre faktoren går på oljens kvalitet, og er egentlig en annen side av samme sak. Oljen på verdensmarkedet blir stadig tyngre (og for øvrig surere, eller mer forurenset, noe som er et økende miljøproblem).

Jo tyngre oljen er, desto vanskeligere, dyrere og mer energikrevende er det å få ut mest mulig av lette, etterspurte destillater som bensin, diesel og flydrivstoff.

Eksempel: Stadig tyngre olje hoper seg nå opp i USAs lagre. Raffineriene greier helt enkelt ikke å ta den unna. Samtidig er det en sterk, vedvarende vekst i landets bensinimport.

Begge disse nevnte faktorene kan være lette å overse om vi ensidig fokuserer på verdens brutto oljeutvinning. I så fall gir det et falskt bilde av situasjonen.