Blir det ikke snart slutt på
denne helsikes globale oppvarminga, kommer vi til å fryse ihjel alle
sammen.
Ikke helt saklig den, nei, men
klimahysterikerne kan umulig ha sine beste dager for tida. Jippoet i
København, "vårt århundres viktigste møte", er allerede så uendelig
langt unna, liksom.
En
kuldebølge på den nordlige halvkule er ingen indikator på langsiktig
klimautvikling, men den viser oss i det minste at klimamålinger er
både vanskelige og manipulerbare saker, og at verden har andre, mer
akutte og atskillig viktigere problemer å ta fatt i enn en mulig
global oppvarming og ikke minst CO2-deponering som "løsning".
På lengre sikt (mange tusen år) synes
det beste tipset fortsatt å være at verden er på veg inn i ei ny
istid. Noen ekstra promille CO2 i atmosfæren rokker neppe ved dette.
Mens kvikksølvsøyla forsvinner ned i
bunnen av gradestokken utenfor kjøkkenvinduet, viser ikke
energikrisa tegn til å fordufte. Tvert om. Noen dager godt,
gammeldags globalt vintervær er nok til at oljeprisen kryper over 82
dollar fatet, og britiske energimyndigheter
appellerer straks til
innbyggerne om å spare på gassen for å unngå forsyningskrise.
Fra overflod til stadig økende knapphet.
Det er situasjonen vi står foran.
De britiske energimyndighetenes jordnære
appell burde vel være et såkalt tankekors for alle de regjeringer,
og ikke minst den britiske, som er i ferd med å
ruinere sine statsøkonomier på å få
i gang en ny, energikrevende økonomisk vekst som helt enkelt ikke
lar seg realisere.
Ufattelig.
Ser de ikke motsigelsen? Høyre og venstre hånd, osv.
Det er de som hevder at menneskelig
schizofreni ikke er noe annet enn et speilbilde av samfunnets
motsetninger. De ærligste og mest sårbare blant oss makter ikke det
kyniske hykleriet som kreves for å leve i en kapitalistisk verden.
De banner på at to pluss to er fire, og får svi for sin
fundamentalisme.
Shane
Mulligan slutter seg i en artikkel som er publisert på The Oil Drum
til de mange som
spekulerer i årsakene til at
etablissementet offisielt nekter å innrømme at verden står midt oppe
i ei energikrise.
Noen hevder at makta sitter inne med
kunnskapen, og at klimahysteriet er en skrudd og pervertert måte å
bringe innsikten ut til folket på.
Dette er en type spekulasjoner som er
temmelig ufruktbare, da de aldri vil kunne besvares. Det foreligger
nok en mengde, sammensatte årsaker - kunnskapsmangel, kynisme,
profittjakt, frykt for egne posisjoner og for systemets sammenbrudd.
Kapitalisme er svindel, og kapitalens
lakeier lever av svindel.
Det
er i denne forbindelsen artig å notere hvordan ordet "finanskrise"
nå har fått status som forklarende mantra i alle politiske miljøer
og i alle våre "differensierte" medier, hevet over enhver
spørsmålsstilling.
Årsak og ansvar er trygt definert og
plassert. De som innbiller oss at de styrer verden kan hevde at
dette handler om penger, og det kan de gjøre noe med. La
seddelpressene gå! Et håpløst sirkus, som er i ferd med å
gjennomskues.
Hva med å skaffe
seg en gammeltestamentlig syndebukk som alle kan denge hjertelig løs
på før vi jager den ut i ørkenen? Det vil være omtrent like
effektivt, for her handler det uansett bare om placeboeffekt.
Kan noe tenkende menneske virkelig tro
at de grunnleggende årsaker til den realøkonomiske krisa har med
penger og følgelig finansinstrumenter å gjøre? Penger er bare
representasjon av verdier. Råvarer, energi og menneskelig arbeids-
og skaperkraft er ressurser. Verden stanger i ressurstaket.
Artikkelen
"På Tampen" har gått som hakka møkk.
Årsaken er at det i de offisielle
mediene rett og slett ikke fins slik grunnleggende, uavhengig og
kritisk journalistikk om en aktivitet som står for halvparten av
landets eksportinntekter. Markedsrettet medieindustri har ikke
informasjon som forretningsområde.
Heller ikke myndighetene har interesse
av å få avdekket de faktiske tilstander i norsk petroleumsvirksomhet.
Det går på å beholde politisk makt, på landets økonomi og på
børsutviklinga. En saus av sammenfallende interesser med kortsiktig
profitt som fellesnevner.
Hvilken tillit kan vi ha til myndigheter der ministre og
toppbyråkrater er like nedsyltet i egne, høyst private
næringsinteresser innen sitt forvaltningsområde som en middels
oppdrettslaks av lakselus?
Følg pengene, og du følger
miljøbelastningene. Norsk oppdrettsnæring har satt ny eksportrekord.
Villaksen og viktige industrifiskeslag er i ferd med å utryddes. Det
siste merkes på flere sjøfuglbestander.
Det går fire kilo industrifisk på ett
kilo oppdrettslaks. Sannsynligvis ikke mer enn hva villaksen trenger.
Den store forskjellen er at mens industritrålerne soper havet reint,
beiter villaksen av naturens overskudd. På lang sikt er det bare
slik beskatning av kretsløpets overskudd som er bærekraftig.
Noen som bryr seg? Ikke i
regjeringskvartalet.