Ett av dette nettstedets sentrale påstander har vært at det bare
er en eskalerende, global realøkonomisk krise med fallende
etterspørsel som kan tvinge oljeprisen ned. Oljeprisen forvandles dermed
til
en indikator på dybden i den realøkonomiske krisa.
Mitt hovedanliggende er ikke "høy"
oljepris, men sammenhengen mellom utviklinga på oljesektoren de
seinere åra og framveksten av ei global økonomisk krise.
Det er en hel del "psykologi" eller "markedsøkonomisk
forurensing" (les: spekulasjon)
i alle kapitalistiske prisfluktuasjoner. Det gjelder også for
fallende oljepris. Ifølge IEA falt den globale oljeutvinninga i
august. OECDs totale oljelagre er bare økt med en prosent eller to i
forhold til tidligere i år, og i USA er bensinprisen fortsatt 25 pst.
høyere enn på samme tid i fjor.
Mye tyder likevel på at et system som i
flere år på overflata syntes å kunne avfeie både en tre- og en
firedobling i oljeprisen ved hjelp av lånekarusell og finansteknisk
trolldom, nå står ved inngangen til ei realøkonomisk krise uten
historisk sidestykke.
Det har ikke vært reelle løsninger
som har vært presentert, men den vanlige, kortsiktige,
kriseforsterkende kapitalistiske svindelen. Denne mangelen på evne
og vilje til å gripe fatt i problemene er en av årsakene til at
dette systemet er dømt til å løse sine motsetninger gjennom syklisk
tilbakevendende kriser.
Det er en systemattributt som vil
eksistere så lenge dette umenneskelige, irrasjonelle, sløsaktige og
ineffektive økonomiske systemet får lov til å eksistere.
De tidligere sykliske krisene har i
prinsippet vært flaskehalskriser som er blitt overvunnet ved at økt
ressursuttak på ett eller annet tidspunkt er kommet i gang igjen,
noen ganger ved hjelp av keynesianske midlertidige planøkonomiske
elementer, som fjernes eller nedbygges straks systemet igjen er på
fote.
Den viktigste varen har
uten sidestykke de siste generasjonene vært olje. Det er blodet i
systemets årer, slik det ganske presist er uttrykt av en snart
avgått president som ellers ikke vil bli husket for klarsyn.
Globalt har økt oljeforbruk og økt
BNP vært siamesiske tvillinger i hvert fall siden 1950-tallet. Nå er
muligheten for økt oljeforbruk i ferd med å stenges. Dette skiller dagens krise
fundamentalt fra alle andre, og det krever løsninger som utelukker
tradisjonell økonomisk vekst. Knallharde prioriteringer er en annen
måte å si det på.
Det er her det virkelige alvoret i
situasjonen ligger.
På
samferdselsektoren betyr det f. eks. at de langsiktig bærekraftige
investeringene fra nå av stort sett vil være innen eldrevet,
skinnebasert trafikk, som vil måtte utgjøre ryggraden i et framtidig
norsk transportnett.
Det er derfor bra at LO går inn for
dette. Men når de så neste dag også krever storsatsing på utbygging
av vegnettet for en massebilisme som allerede er over toppen, er det
å legge grunnlaget for nye, framtidige kapitallikvidasjoner i
milliardklassen.
Dette gjelder
for en stor del av den infrastrukturen som er under utbygging eller
som fortsatt planlegges utbygget i Norge. Den bygges for fortida,
med blikket stødig plassert i ryggespeilet, og ikke for framtida
slik den reelt vil bli.
Å
fortsette å bruke monetarismen som religionssubstitutt og økonomisk
regndans, det vil si å pøse stadig flere fiktive milliarder inn i et
finanssystem i forråtnelse, er i dagens situasjon ikke bare virkningsløst, det er
kriseforsterkende. Jo høyere demning som bygges, desto verre blir
den uunngåelige flommen når alt rakner.
Men demningen bygges videre av
kapitalens nikkedokker som er livredde for å bli trukket til ansvar
for sine egne katastrofale og forbryterske misgjerninger. Å snakke
om feilgrep er å tilkjenne dem utilregnelighet i gjerningsøyeblikket.
Nürnberg-domstolen sa i sin tid noe
vesentlig om ansvar og skyld.
Propagandahærens tilbaketog har for
øvrig vært bemerkelsesverdig raskt denne gangen. Det har gått fra
noen råtne boliglån i USA til global krise i løpet av noen måneder.
Riktig nok med flere håpefulle "friskmeldinger" undervegs.
Alle kan nå se at demningen skjelver.
Jeg ser at Bellonas administrende
direktør Frederic Hauge tjener 1,7 mill. kroner årlig på sitt store
og brennede "miljøengasjement". Det omfatter bl.a. å prioritere
luftslott i form av renseanlegg på et gasskraftverk på Kårstø som
aldri vil bli satt i drift.
At
en milliard mennesker sulter i verden har aldri bekymret sjarlataner
av typen Hauge. Han lever høyt på å servere de løgnene storkapitalen
er villig til å betale ham for, og er fornøyd med det. For disse
kretsene er det godt miljøvern når Hummer kjører på biodiesel.
At svindel og bedrag selger i
krisetider er ingen nyhet.
Verden synes på veg inn i en revolusjonær situasjon, men da det ikke
fins revolusjonære er det fare for at det blir kapitalen som
fortsetter å regjere, i økende grad ved hjelp av batonger og
opprørspoliti i tillegg til idiot-tv.
Frederic Hauge vil bli en utmerket
kommisarisk miljøstatsråd.
