Rett før nyttår sendte Statoil ut en uimotståelig bedårende pressemelding om storstilt satsing for "økt produksjon" på Snorre-feltet. Pressemeldinga ble som vanlig trykt ordrett i de såkalte næringslivsmediene, uten kommentar.

"Økt produksjon" er passe vagt og kan utvilsomt forsvares som dekkende når det gjelder PR-verdenens krav til sannhetsgehalt i skriftlig kommunikasjon. Men verken i oljedirektoratets faktabase eller på Statoils hjemmeside er det sagt ett eneste ord om økt utvinningsgrad på Snorre.

Hva det snarere handler om, er å bruke 5 mrd. NOK på for det første å få installasjonene sånn noenlunde i samsvar med norsk lov og regelverk, og for det andre å få skrapt ut de gjenværende oljerestene fra Snorre raskest mulig - eller mer presist - å prøve å bremse fallraten.

For ordens skyld: Så veldig mye penger er det ikke snakk om i denne sammenhengen. Hvis det fortsatt skal utvinnes 400 mill. fat olje fra Snorre, betyr det en ekstrakostnad på 12-15 kroner pr. fat, med litt rom for den sedvanlige kostnadssprekken. Oljeprisen fluktuerer for tida rundt 400 kroner pr. fat.

Snorre ligger i Tampen-området, og er faktisk ett av de siste store oljefelta som er funnet på norsk sokkel. Da det ble satt i drift i 1992, tretten år etter Statfjord, inneholdt det 234 mill. kubikkmeter olje, samt en liten slant på vel 6 mrd. kubikkmeter gass.

Gassen er nå så godt som uttømt, og oljen var ved årsskiftet redusert til ca. 65 mill. kubikkmeter, eller vel 25 pst. av opprinnelig innhold.

Snorre nådde topproduksjonen med 13,5 mill. kubikkmeter i 2003. Produksjonen i 2009 havnet et sted rundt 6 mill. kubikkmeter (nøyaktig produksjon mangler for de to siste måneder, og er anslått), ned fra snaut 8,5 mill. i 2008 - en fallrate på nesten 30 prosent.

Det er dessverre nedslående betegnende for situasjonen at "Snorre har de største gjenværende reservene av Statoils felt på norsk sokkel", som selskapet så uomtvistelig riktig skriver i sin pressemelding.

Tampen-området i den nordlige delen av Nordsjøen står forsatt for omlag 20 pst. av norsk oljeutvinning. Foruten Snorre regnes Statfjord, Statfjord Nord, Statfjord Øst, Gullfaks, Gullfaks Sør, Tordis, Vigdis, Kvitebjørn, Visund og Sygna til området. Statoil er operatør for samtlige.

Tampen har sammen med Ekofisk-området sør i Nordsjøen vært indrefileten i norsk oljevirksomhet.

Hvordan er ressurssituasjonen på Tampen nå? Bygget på tall fra oljedirektoratets faktabase har oljekrisa.no utarbeidet følgende oversikt over gjenværende oljemengder (mill. kubikkmeter):

Felt                 Opprinnelig innhold     Produksjon 2009       Restinnhold ved årsskiftet

Snorre             234                           6                             65
Statfjord          565                           2                             6,5   
Statfjord N       40                             0,3                          5
Statfjord Ø       37                            0,5                           3
Gullfaks           360                           4,5                           16
Gullfaks S        48                             3                             12
Tordis             60                             1                             6
Vigdis              59                             2,5                          14
Kvitebjørn        27                             2,2                          18
Visund             29                             1,5                          9,5
Sygna              11                             0,2                          1

Totalt             1470                        23,7                        156

Hele Tampen-området er som vi ser nedtappet fra opprinnelig 1470 mill. kubikkmeter til 156 mill. kubikkmeter ved årsskiftet, eller 11 pst. av opprinnelig innhold. Av gjenværende olje står Snorre alene for nesten halvparten.

Et uttak på 20 mill. kubikkmeter fra Tampen i 2010 vil gi et forhold mellom reserver og produksjon på fattige 7,8 år. Bortsett fra bagatellmessige tilleggsressurser er det ikke funnet ny olje i området de seinere åra.

Fra Statfjord, Norges største oljefelt, ble satt i drift i 1979, har det tatt 30 korte år å praktisk talt plyndre Norges rikeste oljeområde for 90 pst. av ressursene. Av Statfjord er det bare 6,5 av opprinnelig 565 mill. kubikkmeter igjen. Av Norges 4. største oljefelt, Gullfaks, gjenstår 16 av 360 mill. kubikkmeter.

La oss med det samme ta med Norges 3. største oljefelt, Oseberg, som også ligger i den nordlige delen av Nordsjøen. Der gjenstår 16 av 366 mill. kubikkmeter. Oseberg ble satt i drift i 1986, og er altså praktisk talt tømt på 23 år.

Med et slik utarmet ressursgrunnlag sier det seg sjøl at det ikke nytter særlig lenge å bruke milliarder på å holde produksjonen på Snorre oppe. Det koster å holde i gang gamle og dyre installasjoner. Når går Statoil i null på den gamle pengemaskina Tampen? Ved halvparten av dagens produksjonsnivå?

Brønnene på Statfjord leverer i dag 90 prosent vann, Gullfaks er oppe i 80, Statfjord Øst i 75 og Tordis i over 60 prosent.

Tampen kommer for ettertida til å bli stående som selve symbolet på norgeshistoriens største ressursran - et resultat av en politikk som er så kriminelt kortsynt, profittorientert og uvettig at den etter mitt syn er straffbar.

Norges eldste og nest største oljefelt, Ekofisk, inneholder fortsatt 115 mill. av sine opprinnelig 528 mill. kubikkmeter utvinnbar olje, enda feltet ble satt i drift 8 år før Statfjord. Årsaken er "vanskelig" geologi. Hadde det stått til oljemafia og myndigheter, ville feltet ha vært tømt for lengst.

Like kostelig som Statoils pressemelding er det at både statsminister og olje- og energiminister, riktig nok i godt innpakka ordelag, nå har begynt å snakke om oljealderens slutt. Broileren som for tida er tildelt skjorta som oljeminister finner en betydelig trøst i at offshore-industriens ordrebøker er fulle nesten ut året.

Er du utstyrt med over gjennomsnittlig mediehukommelse, vil du huske at for ikke lenge siden var bransje og myndigheter samstemte om et hundreårsperspektiv for norsk olje- og gassvirksomhet. Den som gidder, kan regne ut prosentvis fallrate i de offisielle forventningene på dette området.

I løpet av få år vil store deler av kyst-Norge være omdannet til et praktisk talt sammenhengende kriseområde. Ikke alle platearbeidere kan få jobb som barnehageassistenter eller "kommunikasjons"-medarbeidere i departmentene.

Det nye luftslottet heter vindmøller til havs.

Jotakk, jeg formelig ser for meg lutfattige europere stå i kø fra Berlin via Brussel til London for å kjøpe norsk vindkraft til femdobbel kilowattpris i forhold til olje og gass. Og hvem vil ha råd til å betale slike priser her til lands? Nedskjæring av forbruket er bare fornavnet. Vi kommer til å ha vannkraft så det rekker i dette landet.

Det hadde kanskje vært en idé at stats- og olje- og energiminster formidlet sin flunkende nye innsikt til sine fagmyndigheter, i denne sammenheng oljedirektoratet?

I Ressursrapporten 2009, publisert 1. september i år, mener direktoratet fortsatt at storparten av olje-"eventyret" ligger foran oss, da bare 38 pst. av samlede olje- og gassressurser på norsk sokkel er utvunnet og solgt.

Foruten reserver i produksjon, skal det fortsatt være over 3,4 mrd. kubikkmeter standard oljeekvivalenter igjen å finne. Ifølge direktoratet og dets datamodeller.

Pussig. Allerede i Ressursregnskapet for 2004, publisert 31. desember 2004, altså for 5 år siden, mente direktoratet at det var 3,4 mrd. igjen å finne der ute.

I løpet av disse fem åra har det vært boret dusinvis av letebrønner i de mest lovende, gjenværende delene av norsk sokkel, med mildt sagt nedslående resultat. En god del kvadratkilometer høypotensielt område må med dette være avskrevet.

Hva har skjedd? Ikke at norsk sokkel på mirakuløst vis har vokst.

Tvert imot viser dette at det må være anseelig rom for skjønn i disse datamodellene som direktoratet skryter slik av, og at de anonyme "noen" som utøver dette sitt diskrete skjønn bak stengte dører, ikke har sannheten som jobb nummer en.

 

Så seint som sommeren 2005 presenterte oljedirektoratet denne femårsprognosen for væskeproduksjonen på norsk sokkel. Gul stripe inntegnet av oljekrisa.no viser omtrentlig faktisk råoljeproduksjon i forhold til mørkegrønn del av søyla. Direktoratet har bommet med ca. 150 mill. kubikkmeter eller over en årsproduksjon på 5 år. Er det mulig å ta mer systematisk og gjennomført feil?

 

 

Ressursanslaget er naturligvis like verdiløst som direktoratets femårsprognoser. Forskjellen er at mens fremårsprognosene nå er å anse som dokumentert sjarlataneri, vil det aldri være mulig å motbevise tunga ut av vinduet-påstander om mulige ressurser på sokkelen.

Sjøl etter at norsk oljevirksomhet for lengst er gått i bøtta, kan direktoratet fortsette å hevde til dommedag at oljen er der ute - vi har bare ikke vært i stand til å finne og utvinne den.

Med New Public Management, konkurranseutsetting og AS-ifisering har den kapitalistiske markedstankegangen sneket seg til en dominerende rolle også i offentlig sektor. Statlig "informasjon" er ikke lenger mer å stole på enn en standard reklamebrosjyre fra det såkalte private næringsliv.

Nå må PR-løgnene taues inn igjen. Statsministerens sosialøkonomiske analyse konkluderer med at når oljen er slutt, må vi leve "av hverandre". I neste runde folder han vel hendene og bytter ut "av" med "for".

Hvor langt kjører jeg på en middels korpulent stortingsrepresentant?