|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Ja, det er i sannhet publisert mye feil om toriumkraftverk i norske medier. Det følgende bidraget skrevet av sivilingeniør Karl G. Høyer fant vi i siste utgave av Nei til atomvåpens avis nta-avisa, og det setter på plass det meste:
Mye feil om toriumkraftverk Debatten har gått en stund om toriumkraftverk. Informasjonen har vært ganske ensidig. Det er ikke bare misvisende, men også direkte feilaktige opplysninger som er blitt formidlet. Jeg skal ta opp noen av dem her. Av Karl G. Høyer I et toriumkraftverk er det ikke torium som gir energien, men uran. Det er isotopen uran-233 som spaltes etter at den er blitt dannet fra torium som får et nøytrontilskudd. Uran-233 er et atomvåpenmateriale, like mye som uran-235 og Plutonium-239, som vi kjenner fra andre atomkraftverk. I ren form er det til og med et meget egnet atomvåpenmateriale. Men under vanlig drift av toriumkraftverk vil det få et innhold av en annen isotop som gjør det ganske vanskelig å håndtere til våpenproduksjon. Det viktige er likevel at det i et helt system av toriumkraftverk vil bli produsert og satt i sirkulasjon store mengder av dette atomvåpenmaterialet. Til slike hele systemer vil det også naturlig knyttes mindre forskningsreaktorer - og reprosessering - som kan drives slik at man kan få ut uran-233 i ren form. Da har vi fått enda et atomvåpenmateriale satt i sirkulasjon i verden. Det er ikke riktig at toriumkraft-verkene i seg selv ikke produserer langlevet radioaktivt avfall. Det er stort sett de samme stoffene som blir produsert i vanlige atomkraftverk, både vanlige spaltingsprodukter og en rekke aktinider. Derimot er det riktig at det blir produsert vesentlig mindre mengder plutonium, men det er jo bare et av mange radioaktive avfallsstoffer. Det som blir hevdet om avfallsproblemene her bygger på en veldig spesiell forutsetning, som i seg selv ikke har noe med toriumkraftverkene å gjøre. Den implisitte forutsetningen er nemlig at det bygges reprosesseringsanlegg - slik som i Sellafield - og at deler av det langlevete radioaktive avfallet tilbakeføres for ”brenning” i det opprinnelige eller et annet toriumkraftverk. Det har i mer enn tredve år vært lansert slike planer også i tilknytning til den vanlige atomkraften, men de er aldri blitt realisert; både av økonomiske og tekniske grunner. Det er derimot riktig at den typen toriumkraftverk som er skissert vil ha en iboende sikkerhet mot ukontrollerte nedsmeltingsulykker; det som vi har kalt ”Kina-syndromet”. Men det er fullt mulig å se for seg flere andre typer ulykkesforløp som kan medføre store utslipp av radioaktive stoffer, også radioaktivt cesium som vi er blitt så kjent med etter Tsjernobyl. Det er helt utenkelige tidsperspektiver som blir trukket opp for en eventuell realisering av den nye reaktortypen. Snakket om 15-20 års samlet utviklings- og byggetid er helt grunnløst. Hvis i det hele tatt noen gang, er det nok heller snakk om minimum 40 år fram til den første strømmen er på nettet. Og har vi ikke løst klimaproblemene innen den tid, er vi virkelig ille ute. Jeg forstår godt at toriumreaktorens opprinnelige far valgte å gå over til solenergi da han fikk det endelige nei`et på torium-søknaden til EU. Og så er det altså Norge representert ved Fremskrittspartiet som nå skal si ja? (Hentet fra nta-avisa nr. 2 - mai 2007)
|
|
