Mens norsk medieindustri er
opptatt av ulykker, mord og kongehusets ve og vel, er den globale
kapitalismen på stø kurs inn i historiens verste krise noensinne. Om
situasjonen i EU publiserte jeg nylig
denne artikkelen.
Ingen medlemmer av eurosonen
kvalifiserer i dag til sitt medlemskap, som ifølge stabilitets- og
vekst-pakten forutsetter maks 3. pst. underskudd på statsbudsjettet
og en statsgjeld på maks. 60 pst. av BNP.
Nå har det internasjonale pengefondet
publisert ovenstående oversikt for G7, noen av de største økonomiene i
verden - informasjon som selvsagt er alt for tungvint og kjedelig
til å ha interesse for norske medier.
Japan, som er i ferd med å tape kampen
med Kina om det økonomiske hegemoniet i Asia, står som vi ser i en
absolutt særstilling. Japans statsgjeld er allerede godt over 200
pst. av BNP, og vil fortsette å vokse.
Et symbol på situasjonen: Etter å ha
vært reddet av staten fire ganger siden 2001, er Japans flyselskap
JAL nå i ferd med å gå konkurs. Slik er tilstanden i det som
fortsatt er verdens nest største økonomi. Hva skjer når den braker
sammen for alvor?
Hva har vi
fått høre om denne katastrofale utviklinga i Norge?
Ingenting.
Italia, en av de store økonomiene i EU,
er allerede oppe i ei statsgjeld på 120 pst. av BNP, mer enn Hellas
som allerede er utropt til kriseområde i EU. Italia er tett fulgt av
Frankrike og USA. Sistnevnte har
som vi ser hatt en voldsom oppbygging av statsgjeld i 2009, Obamas
første år som president.
Også
Tyskland, Europas "motor" og den største økonomien i EU, fusker.
Den tyske regjeringa kunngjorde
nylig nye støttetiltak som vil øke neste års underskudd på
statsbudsjettet til over 5 prosent, en økonomisk uansvarlighet som
ville ha vært utenkelig i Weimar-republikkens hjemland for bare 5 år
siden. Også Tysklands statsgjeld har for lengst overskredet 60 pst.
av BNP, og kryper stødig opp mot 100 prosent.
Er det noe håp om at disse
gjeldsbergene vil skape "ny økonomisk vekst", og at pengene
noensinne vil bli betalt tilbake?
Sjølsagt ikke.
Kapitalismen stanger hodet i
ressurstaket. Det er ei energi- og ressurskrise verden står overfor,
med økende oljeknapphet som viktigste årsak. Krisa kan følgelig ikke
løses med ny økonomisk vekst, slik tidligere flaskehalskriser er
blitt løst.
Den veien er stengt.
Derfor er det livet om å gjøre å
framstille situasjonen som ei finanskrise. Da kan politikerne enda
ei kort stund late som om de har kontroll og leverer løsninger, ved
å la seddelpressene gå.
Ei katastrofal virkelighetsflukt som
bare gjør vondt verre.
