EUs
ca. 500 millioner innbyggere bruker 16 mill fat olje i døgnet. USAs
300 mill. innbyggere bruker over 20. Slike tall gjør det lett å
trekke den slutning at USA er verst ute som følge av Peak Oil og
galopperende oljepris.
Fallhøyden er utvilsomt størst for USAs vedkommende. Landet og
innbyggerne bruker langt mer olje enn hva de har råd til, noe som
gir seg utslag i statlig budsjettunderskudd, underskudd på
handelsbalansen med utlandet, seddelpresser som går varme og en
finanssektor i oppløsning.
Samtidig er det lett å glemme det faktum at USA med en
snittproduksjon på ca. 7,5 mill. fat råolje, kondensat og NGL i
døgnet fortsatt er verdens 3. største oljeprodusent, etter Russland
og Saudi-Arabia. Og fallraten er ganske lav. USA utvinner tre ganger
så mye olje som Norge, og den norske utvinningen faller langt
raskere.
At
også Europa nå er på vei inn i resesjon bør ikke overraske noen.
I
OECD Europa, med langt flere innbyggere (og for øvrig med verdens
høyeste befolkningskonsentrasjon), falt produksjonen i juni for
første gang under 4,3 mill. fat, og den er på vei under 4,5 for godt.
Produsentlandene er i hovedsak Norge og UK.
Dette er bare vel halvparten av USAs oljeutvinning. Og fallraten er
8-10 pst. årlig - langt høyere enn for USAs vedkommende.
Det
er USAs groteske forbruk som fører til at landet i dag må importere
ca. 65 prosent av sin olje. Med et forbruk pr. innbygger tilsvarende
Vest-Europa ville USA fortsatt ha vært til ca. 70-80 pst.
sjølforsørgende. OECD Nord-Amerika, som omfatter Mexico og Canada i
tillegg, ville ha vært stor nettoeksportør.
Med
et forbruk pr. innbygger tilsvarende Russland, ville USA aleine ha
vært en betydelig nettoeksportør av olje. USA utvinner bare vel 2
mill. fat olje i døgnet mindre enn Russland, og har mindre enn
dobbelt så mange innbyggere. USA er verdens største importør av olje,
Russland er verdens nest største eksportør.
Stor
fallhøye innebærer også at USA har et relativt stort effektiviserings-
og innsparingspotensial, noe som er langt mer beskjedent for Europas
vedkommende.
Hele
USAs infrastruktur er basert på massebilisme og billig drivstoff,
med forsteder langt unna bykjerner og arbeidsplasser. 10 mil til
jobben er ikke uvanlig. Endringer er på gang, men det vil ta tid.
Bare det å skulle langt på vei bytte ut landets bilpark vil f. eks.
ta minst 10-12 år.
Relokalisering av boligmasse, arbeidsplasser og oppbygging av et
offentlig transportnett som i dag praktisk talt ikke eksisterer i
store deler av landet vil ta enda lenger tid. Og det skal skje i en
situasjon da finanssektoren allerede ligger nede for telling.
Et
langt mer energifattig Europa vil på sin side måtte spare, spare,
spare fra et i forhold til USA allerede relativt lavt nivå. Det blir
tøffe nok tider på begge sider av Atlanteren.